Mest Kjent


 Kjente Personer

Bjarne_Samdahl.jpg

SAMDAHL, Bjarne, professor, dr., Oslo, (13.11.1896 i Trondheim - 7.10.1969 i Oslo), sønn av lagersjef Nils Markus Samdahl (1869-1944) og Anna Marie Schawland, f. 1870. Gift 1926 Aslaug Harritz, (9.2. 1900- 29.2.1975), dtr. av grosserer Anton Harritz (1866-1926) og Helga Daniele Bendixen, f. 1874. Cand. pharm. 1920, stud. ved Univ. i Strasbourg 1924-26 og tok doktorgraden i farmasi der 1926, stud. ved Pasteurinst. Paris 1929-30. Aman. ved Univ. kjem. lab . 1920, 1. aman. 1924, dosent i farmasøytisk kjemi 1931, professor siden 1932. Skrevet en rekke avh. om organisk og farmasøytisk kjemi i innen- og utenl.tidss kr. Var medl. styret og sekr. i Norsk Kjemisk Selsk. Oslo avd. 1927- 29. Fikk apoteker Øwres gullmed. 1931 . Medl. Vidensk. Akad. siden 1938, medl. Farmakopøkomm. siden 1946. Medl. Norges Forsvarsfor. råd siden 1938.
Fortell oss hva du synes om dette     |     Mer informasjon: Bjarne Samdahl
Martin Stokken

Martin Stokken (født 16. januar 1923 i Snillfjord, død 25. mars 1984 i Trondheim) var en norsk langrennsløper, friidrettsutøver og langrennstrener. Han løp for Selsbakk IF. Stokken var første nordmann under 31 minutter på 10 000 meter i 1947 og han brøt halvtimesgrensen i 1949, med tiden 29.59,6. Bare de finske løperne Taisto Mäki og Viljo Heino og den legendariske tsjekkiske løperen Emil Zatopek hadde klart dette før ham. Han dominerte langdistansene på nasjonalt nivå i perioden 1946–51 og vant hele nitten norske mesterskap i langdistanser og terrengløp. Etter dette konsentrerte han seg om langrennssporten. Han var med på laget som tok bronse i VM-stafetten i 1950 og sølv på stafetten i OL 1952 i Oslo. I tillegg til stafettsølvet fikk han 4.-plass i stafett i OL i 1956. Individuelt ble hans beste plasseringer to 6.-plasser i OL, først på 18 kilometer i Oslo i 1952, så på 15 km i Cortina d'Ampezzo fire år senere. Han vant fem norske mesterskap, fire på 30-km og ett på 50-km, og han vant femmila i Holmenkollen i 1954[1]. Tre år på rad, i 1947, 1948 og 1949 vant han kongepokalen. Han vant Birkebeinerrennet i 1960. Etter at han la opp som skiløper i 1960 var han trener for norske langrennskvinner. Stokken deltok i fire OL, to sommer-OL (1948 og 1952) og to vinter-OL (1952 og 1956). Hans beste resultat i sommer-OL kom i London i 1948 med fjerdeplass på 10 000 m. Stokken var norsk flaggbærer i sommer-OL 1952 i Helsingfors. Han ble tildelt Sportsjournalistenes statuett og Egebergs ærespris i 1949, Morgenbladets gullmedalje 1950, og i 1954 fikk han Holmenkollmedaljen.

180px-Gudrun_Dahle.jpg

Gudrun Olaug Dahle (17.8.1918-1991) svømte i 1938 over Strindfjorden fra Leksvik til Djupvika. I løpet av 16 timer tilbakela hun 30 kilometer. Siden har ingen gjentatt denne bedriften. Natt til 17. august 1938 kom Gudrun Dahle til Leksvik sammen med svømmetrener Ola Storm Iversen og andre som fulgte henne med ledsagerbåt. Gudrun Dahle tok navnet Rønning da hun giftet seg. I årene 1925-30 hadde tre menn svømt over fjorden. Det var Olav Farstad, Johan Thoresen og Arnt Hals. Distansen de tilbakela var 12-13 kilometer. Det samme gjaldt Arne Hellen som i 1969 svømte fra Vanvikan til Skansen, en strekning på 9 kilometer som han brukte 7 timer på.
Fortell oss hva du synes om dette     |     Mer informasjon: Gudrun Olaug Dahle
Martin Tranmæl.jpg

Tranmæl var bondesønn fra gården Tranmælsøien i Melhus i Sør-Trøndelag som den fjerde av seks søsken.Han fikk sin første organisasjonserfaring i avholdsbevegelsen. Han arbeidet som maler og var aktiv i arbeiderbevegelsen fra århundreskiftet. Han oppholdt seg i USA i to perioder, 1900–1902 og 1903–1905.Han begynte å arbeide som journalist i avisa Ny Tid i Trondheim, der han var fast redaktør fra 1913 til 1918. Tranmæl var medlem av landsstyret i partiet fra 1906 til 1918, i sentralstyret fra 1918 til 1963. Fra 1921 til 1949 var han redaktør av partiets hovedorgan, Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet, den nåværende Dagsavisen. Han var også medlem av LO-sekretariatet i det meste av perioden 1920–1946.

Tranmæl ble landskjent da han sammen med Kyrre Grepp stod i spissen for den radikale, halvveis syndikalistisk pregede Fagopposisjonen av 1911, som bidro til at venstrefløyen fikk flertall i Arbeiderpartiet i 1918. Partiet erklærte seg da som revolusjonært, og året etter gikk det inn i den Tredje Internasjonalen (Komintern). Også de 21 opptaksvilkårene, de såkalte Moskvatesene, ble godtatt av partiet og av Tranmæl, som nå var i ferd med å bli Arbeiderpartiets mektigste politiker, selv om han ikke var formell leder. I 1921 brøt den sosialdemokratiske opposisjonen ut av partiet på grunn av dette, og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, med blant andre Olav Oksvik som sentral person. Men Tranmæl var selv i ferd med å bli skeptisk til Komintern, og i november 1923 meldte flertallet i DNA, med Tranmæl i spissen, seg ut av organisasjonen. De som ønsket å bli værende som seksjon av Komintern, dannet da Norges Kommunistiske Parti. Men Arbeiderpartiet regnet seg fremdeles som sympatiserende organisasjon, og som et kommunistisk parti. Tranmæls rolle i DNA var så sentral at partiet av andre ble omtalt som «Tranmælpartiet» og medlemmene som «tranmælitter». På denne tiden ble Tranmæl omtalt som partiets Mussolini, sannsynligvis på grunn av hans evne til å engasjere og samle sine partikamerater.
Tranmæl lot seg motvillig innvelge på Stortinget fra Oslo i 1924, og han ønsket heller ikke renominasjon i 1927. DNA og NSA ble samlet etter press fra LO i 1927, og i 1930-årene forsvarte Tranmæl i Arbeiderbladet en parlamentarisk og reformistisk politisk linje som skilte seg kraftig fra den han hadde stått for før, men som førte til regjeringsmakt for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold.
Tranmæl var medlem av Den norske Nobelkomite fra 11. desember 1938 til 31. desember 1963 og dets 2. varamedlem fra 1928 til 1938. Da Carl von Ossietzky den 23. november 1936 ble tildelt Nobels fredspris for 1935 og Carlos Saavedra Lamas prisen for 1936 var Tranmæl fungerende medlem i Nobelkomiteen for Johan Ludwig Mowinckel som meldte forfall.
Som redaktør i Arbeiderbladet argumenterte Tranmæl for lovverk om tvangssterilisering av arvehygieniske grunner.
Under Andre verdenskrig oppholdt Tranmæl seg i Stockholm, der han arbeidet i LO-sekretariatet.
I etterkrigstida fikk Tranmæl en mindre dominerende rolle i partiet, men hadde fremdeles en viss innvirkning, både direkte og indirekte. Han, som hadde vært revolusjonær, var nå blant annet en sterk tilhenger av medlemskap i NATO, noe mer moderate sosialister som Nygaardsvold og Oksvik var langt mer skeptiske til.
Tranmæl var ugift, og brukte all tid på bevegelsen. Han var en intens taler, og utviklet som journalist en særegen, kompakt skrivestil.

Fortell oss hva du synes om dette     |     Mer informasjon: Martin Tranmæl
Anders-Lenes.png

Langrennstalentet som gjorde trenerkarriere i Canada

Anders Lenes tilhørte samme generasjon som Jønland, og i likhet med Jønland hadde han suksess både nasjonalt og internasjonalt som junior, og et par sesonger på elitelandslaget bak seg, da han valgte å trappe ned. Tilfeldigheter gjorde at han fikk jobb som trener i Canada, og siden har Anders Lenes bodd i Canada.

I 1968 og 1969 representerte Lenes Norge i junior-EM. Sammen med bl.a. Oddvar Brå gikk han på stafettlaget som tok gull i 1968 og sølv i 1969. Under prøvemesterskapet i 1967, der det ble konkurrert i separate klasser for yngre og eldre junior, tok Lenes bronse i klasse yngre junior, bare slått av Thomas Magnuson og Erik Røsbak. Han gikk også på det norske stafettlaget som ble nr 2, så vidt slått av Sverige. Han ble nr 4 i juniorklassen i Holmenkollen i 1969.

Anders Lenes var en del av et sterkt og voksende miljø av unge langrennsrekrutter i Strindheim på 1960-tallet. Under ledelse av Idar Dahl frembragte klubben en rekke unge talenter. Allerede i 1964 markerte Lenes seg med bronse i 14-årsklassen under hovedlandsrennet for yngre, bak Olav Kronborg og Erik Røsbak. Året etter ble det sølv i 15-årsklassen, bak Olav Kronborg. Lenes tok sølv i sin aldersklasse i junior-NM i 1967 og bronse i 18-19-årsklassen i 1969, bak Erik Røsbak og Iver Jønland.

Han gikk seg inn på elitelandslaget for 1973 og 1974. Han ble tatt ut på det norske laget til Lahti i 1973, men ble bare nr 62 på 15 km. Han gjorde sin beste NM-innsats denne sesongen, med 6. plass på 30 km og 6. plass på stafetten, der han gikk siste etappe for Strindheim. I 1973-sesongen var han også, sammen med Odd Martinsen, løpernes representant i forhandlingene med Norges Skiforbund om ny skipool. I 1974 var han langt unna å kvalifisere seg for VM-laget, og det ble heller ingen nye representasjonsoppdrag. Hans beste resultater denne sesongen var 9. plass i BUL-sprinten og 21. plass i Monolittrennet. Ellers tok han sølv på 30 km og bronse på 15 km i KM for Sør-Trøndelag – bare slått av sine landslagskollegaer Magne Myrmo og Oddvar Brå. Lenes hadde pådratt seg en virussykdom som influerte på hjertet hans, og han ble droppet av landslaget etter den mislykkede sesongen i 1974. Etter dette ble han bare nr 44 på NM 15 km i 1975, samt nr 5 i NM-stafetten for Strindheim. I 1976 hadde han egentlig lagt opp, men gikk inn til 15. plass i Marcialonga.

Trenerkarriere i Canada

Foran OL-sesongen 1976 ble han hentet inn som trener for det canadiske landslaget , sammen med Erik Tronvoll. Han valgte å slutte som landslagstrener to år senere, da det ble kjent at han og landslagsløperen Sharon Firth var blitt kjærester. Han fortsatte imidlertid som trener for tvillingsøstrene Shirley og Sharon Firth. Han hadde med seg Harald Grønningen som assistent under OL i Innsbruck. Han konkurrerte også på nasjonalt nivå i Canada, og vant 1 gull (15 km 1979), 1 sølv og 1 bronse i canadiske mesterskap. Både Sharon og Shirley Firth hadde stor fremgang mens de trente under Anders Lenes, og de gav Lenes mye av æren for framgangen sin. Begge deltok i 4 OL (1972-1984), og Sharon hadde 21. plass på 20 km i 1984 som beste resultat, mens Shirley ble nr 22 på 10 km i samme OL. Under VM i Oslo i 1982 ble de to nr 12 (Shirley) og 18 (Sharon) på 20 km. Under OL i Calgary 1988 ble Lenes sitert på at bloddoping innen langrenn var langt vanligere enn folk var klar over. Under OL i Sarajevo 1984 hadde han tilfeldigvis blitt vitne til at en finsk løper fikk injisert blod. Den norske langrennstreneren på denne tiden, Magnar Lundemo, fikk sterk kritikk da han offentlig anklaget de finske OL-deltakerne for bloddoping. Ett år senere innrømmet Aki Karvonen, bronsevinner fra Sarajevo, at han hadde fått injisert blod. Lenes slo seg ned i Canmore, Alberta, der han ble gift med Sheila Mitchell og fikk to sønner, Haakon James Lenes (født 1988) og Martin Lenes (født 1990), som begge har vært aktive langrennsløpere. Haakon representerte Canada i junior-VM 2006 og 2007, med en 29. plass på sprinten i 2006 som beste resultat (vinner av løpet ble den ikke helt ukjente Petter Northug, mens beste canadier ble Alex Harvey på 16. plass). I canadiske mesterskap har han en 4. plass på 50 km i 2010 som beste resultat. Martin hadde ikke like gode resultater. I 2000 ble Lenes trener for Banff Ski Runners, hvor de to sønnene var medlemmer.

Etter at langrenns- og trenerkarrieren var over, har Anders Lenes fått en karriere som kunstmaler.

Fortell oss hva du synes om dette     |     Mer informasjon: Anders Lenes

 Merkbare bilder